Imagineer?

Jeg husker en sommer da jeg var barn og gikk rundt på gårdsplassen og lette etter ting å finne på. Jeg endte med å plukke vakre stener og lurte på hvordan jeg kunne lage de om til øredobber. Jeg tenkte på prosessen hva som måtte til fra jeg sto med steinen i hånda til den skulle selges. Hvordan fikk jeg boret hull, hvem hadde drill?! Hvordan fikk jeg tak i delen som skulle gjennom hullet og feste den i øret (hva het den delen forresten)? Hvordan skulle den selges og hva var det egentlig å hente på det? Jeg måtte vært 7-8 år, så før jeg hadde lært å regne hadde jeg lært å vurdere om jeg trodde noe var lønnsomt eller ikke.

Gjennom årene kom mange ideer, de ble vurdert og forkastet, noen satt i live, men de fleste ble bare lagret eller glemt uten å ha fortsatt sin naturlige kurs og rettferdighetens vei til domsstolen, for enten å ende sine dager i søppelbøtten eller settes ut i det fri og tas videre til tegnebordet. I perioder har dette instinktet ligget i dvale nedi en fangekjeller, mens i en alder av 27 klaget j inn justismord på entrepenøren i meg og erklærte meg deretter for fri kvinne på livstid. Dvs jeg startet mitt første firma for å være min egen sjef:)

Jeg husker at etter min fars død, fikk jeg i hende en kasse med gamle skolebøker og dokumenter fra hans barndom. I en av bøkene hadde han tegnet lastebiler med navnet sitt på siden. Han kunne ikke ha vært eldre enn 8-9 år når dette var laget. I sitt voksne liv realiserte han dette. Han eide sine lastebiler og jobbet selvstendig store deler av sitt liv. Så visualiseringens kraft slo meg at var sterkere enn man kan forstå. Det som i like stor grad slo meg var i buken av tiden vi har (se innlegg TIDEN & NÅET).

Min far hadde hele sitt liv jobbet og jobbet. Jeg tror nok han også hadde passion i det han drev med, kanskje han ble drevet av det samme instinktet som meg, å bygge opp noe, å skape noe helt på egen hånd? Jeg vet ikke, jeg vet bare at det aller meste av hans tid gikk til å bygge opp sin bedrift og mindre tid gikk til familien. Så den prisen han måtte betale for sitt entrepenørskap, ga det han det han søkte? Jeg tror ikke det. Alt han etterlot seg ved sin død, var nemlig denne pappesken med skolebøker og dokumenter fra sin barndom. Så å se noens tid, visjoner og entrepenørskap ende med ingen andre synlige bevis enn en pappeske, ga meg et ønske om å etterlate noe annet.

Kanskje han også hadde hatt denne bevistheten, men at dagene tok hverandre i en lang stafett og pluttselig var han ved enden av sin tid?

Til de mennesker som jeg til nå har møtt på min vei og alle de jeg vil møte i fremtiden vet jeg at tid delt og tid som skal deles er av større verdi enn materielle ting. Ved å ha vært av de heldige som både har hatt lite og mye, har jaget etter å tilfredsstille andres normer prellet av meg. TID er en asset vi har, ingenting er målbart viktigere, for når denne asseten blir tatt fra oss har vi ingenting. Til alle de suksess streberne som kjenner magesyra i halsen hver dag, så vil jeg bare si: Man er hva man ER, ikke hva man HAR.

YOLO