Med nylakkerte, lange rosa negler, olabukse, lånt oransjeredningsvest og hvite lissegummistøvler, gikk vi ombord. Minstemann med flere nummer for store gummistøvler, størstemann m «jentestøvler», lyste by familie laaang vei! 0 regntøy el fiskebukser, men redningsvest til alle mann, safety first så d var i orden. (Vi kjører Volvo også;)

Med stor tålmodighet fra flere parter ombord og latterlig byjentesyndrom gjennom hele turen ender jeg ihvertfall på vei hjem sånn her: Våt som ei katte, fiskeslo, blod, gørr, tang og tare over hele meg. Men blid og glad da:) Opplevde noe jeg ikke hadde gjort før og som Pippi sier: Det har jeg aldri gjort før så det kan jeg sikkert! Jeg sier stort sett det motsatte, men har en sambo som er dævhørt på det øre noe jeg setter umåtelig pris på i etterkant, i forkand NOT SO MUCH men anyway;))

Jeg med en inngrodd skrekk mot vann, båt og diverse tilhørende elementer var middels slitsom å ha med i 14 fots båt full av fire personer. Opptatt av å ha minst mulig ekkelt el uforutsigbart ombord, feks klypedyr fra havet. Som feks når d pluttselig hang den sjefskrabba i støvellissene mine og ikke ville slippe! Jeg spiste han med særs glede til middag etterpå.

Jeg følte jeg ble vesentlig tøffere etterhvert, men så kom vi til fisking og vi dro kjappt noen fine fisk (assortert type). Pluttselig dras stanga mi rett ned!!! Fikk høre etterpå at den sto på full brems og det var det som forårsaket uhellet som kom. Lite viste jeg at å fiske var som å kjøre bil?! WTF ?! Jeg trodde dette skulle være en operasjon jeg enkelt kunne mestre, men neida jeg må ta lappen på stang da heller?! Jeg tviholder på stanga for å ikke miste den og SNAPP ryker snøret og jeg sitter igjen m  ansiktet i et spørsmålstegn og uten hverken fisk eller sluk. Så kommer historien om den 180 kg kveita som vistnok skal svømme uti her og jeg holder på å drite på meg når det samme skjer med stanga til sønn min. Dras rett ned og SNAPP snøret ryker. «Jaja..» prøver jeg forsiktig, «vi hang nok bare fast i noe..» Det smeller fra sida med latter i stemmen, «ser du vi flyter i rask fart noe sted eller? » Vi lå helt stille… Fuck!! Take me home!! Få familien landkrabbe (jeg snakker mest om meg selv her, sorry familie, det er jeg som er landkrabben her) trygt i land! Jeg blir ledd av tilogmed av ungene mine, så d er ikke på snakk, så da velger jeg å ta tak i en ny illusjon om at det var slitent utstyr. Stanga så ganske ny ut forøvrig, men jeg lot meg ikke distrahere av detaljer på dette tidspunktet. Dårlig utstyr, basta. Så meg rundt etter neste distraksjonsprosjekt i det samme som regnet begyner å øse ned.  De andre er enig i å sette kursen mot land! Halleluja! Der fikk du den din monsterkveite, vi stikker!! Så kan du bølle rundt her alene! Så skal vi fortelle sagnet om monsterkveita på 180 kilo som prøvde å fange oss til lunsj, så en gang frem i tid kommer en etterkommer å gjør det til sin missjon å fange dette beistet. Noe han gjør og brøfør hele familien det neste året og snipp snapp snute, så var vi ved brygga og eventyret ute for denne gang, Challabais!:)

PS. Challabais er en hjemmelaget sunnmørsk vin, en lokal Chablis, om du noen gang blir tilbydt det vær klar over at andre glasset er bedre enn første og du ender fort opp med å elske denne drikken, et kort og heftig kjærlighetsforhold som ender med bakrus og du lurer WTF#%$& happened? De første glassene så uskyldig kos, hva skjedde derfra til du danset i boblisen og en hammer slo deg rett ned før du hadde fått sagt pysjamas? Et eller annet mystisk er blandet i, slik at du glemmer det fort og snart er klar til å kjøre på en runde til!

Så, Challabais da;)